et minne

lune steinmurer omgir
bakgården 
den lille jenten
trehjulssykkelen
bier summer 
flyr fra blomst til blomst
hun prøver
å være stille
ikke forstyrr naboene!
de liker ikke
støy fra lekende småbarn
den svarte, myke
katten
stryker forbi
jenten etter
gjennom kjøkkenet der mor ordner
ikke bråk, lillesøster sover!
vær stille, igjen
katten løper

den lille jenten etter
stryker varm
myk pels
ikke plag katten!
katten smyger seg inn på barnerommet
jenten etter
så er det ikke mer

litt senere
kanskje samme dag
en fremmed seng
mange senger
på rad
langs veggene
vinduer
mange vinduer
dagslys
en pleier sier at hun har vært heldig
en liten gutt med bandasjer
var ikke så heldig
han satt på med bilen
pappaen sin gamle lastebil
huset med den lune bakgården
nederst i en bratt bakke
brått stod det der
ikke mer

hun løp etter katten
ble borte
under knuste steiner
restene
av et hjem
steinmurene
den varme solen
trehjulsykkelen
katten

den lille jenten var 
heldig
ble gravd fram
fikk mange
øyeblikk
et helt
liv
støy fra lekende småbarn

minner
alt det flyktige
lune steinmurer som omgir 

en dag er det 
ikke mer

det er mange dager
å ta av
enn så lenge

Denne opplevelsen skjedde tidlig i mitt liv; dette var nok mitt første bevisste møte med livets skjørhet og tingenes vilkårlighet. Minnene er fragmenter; bruddstykker av bilder, med lukt og farge og lyd. Jeg var liten da det skjedde, men i sinnet er bildene like ferske i dag som den gang. Den lille husrekken hadde lite å stille opp med i møte med en løpsk lastebil, og kun tilfeldigheter gjorde at det ikke ble en dødsulykke.

Alle bilder fra www.rainow.org